Ingrid BergIsabel Haugseng Johansen, kjæresten til Erling Haaland og en av Norges mest fulgte profiler med over 1,3 millioner Instagram-følgere etter VM-suksessen sommeren 2026, lanserer sin første smykkekoleksjon i samarbeid med Juvelér Langaard på Karl Johan i Oslo. Koleksjonens debut er ventet høsten 2026 – og samarbeidet setter søkelys på noe mange unge offentlige profiler undervurderer: hva som faktisk bør stå i en merkesamarbeidskontrakt, og hvilke juridiske konsekvenser uklare avtaler kan få.
Fra profil til produsent: En ny type forretningsavtale
Når en offentlig profil beveger seg fra å være merkevare-ambassadør til å medvirke aktivt i utviklingen av en produktlinje, endrer avtalens juridiske karakter seg fundamentalt. En ordinær ambassadøravtale handler gjerne om synlighet: profilen poster innhold, merket betaler. En koleksjonsavtale er noe annet – her skaper begge parter noe nytt, og spørsmålet om hvem som eier hva blir umiddelbart kritisk.
Samarbeidet mellom Haugseng Johansen og Langaard er en del av en bredere nyorientering for smykkehuset, som ble kjøpt opp av Bjerke-familien i november 2025 og åpnet ny butikk på Karl Johan 21. august 2026. Timingen er strategisk: med over 1,3 millioner følgere etter Norges VM-deltagelse og massive medieoppslag fra Paris til Manchester er Isabel Haugseng Johansen blitt en internasjonal profil – noe som gir smykkehuset betydelig eksponering, men som også betyr at avtalens kommersielle verdi er langt høyere enn en standard influencer-kampanje.
Ifølge norske advokater som jobber med medierett og kommersielle kontrakter, er mangelen på tydelige klausuler om immaterielle rettigheter en av de hyppigste feilene unge offentlige profiler gjør. Slike feil kan bety at en designer aldri kan bruke sine egne design utenfor samarbeidet, eller omvendt – at et smykkehus ikke kan reprodusere kolleksjonen uten profilens eksplisitte tillatelse. Begge scenariene kan ende i rettssal.
Immaterielle rettigheter: hvem eier designene?
I enhver koleksjonsavtale der en offentlig profil bidrar kreativt til designprosessen, oppstår opphavsrettslige spørsmål som kan ha stor økonomisk verdi over tid.
Etter norsk åndsverklov (lov av 15. juni 2018 nr. 40) oppstår opphavsretten automatisk hos den som skaper verket. Dersom Isabel Haugseng Johansen aktivt bidrar til formgivingen av smykkene – formen, mønsteret, uttrykket – kan hun ha opphavsrettslig vern over designene. Men dette er ikke automatisk ensbetydende med full kontroll: dersom kontrakten sier at alt kreativt materiale overdras til Langaard, mister hun retten til å bruke designene i fremtidige samarbeider.
Omvendt: dersom kontrakten er uklar om overdragelse, kan Langaard risikere å ikke ha rett til å produsere kolleksjonen på ny etter avtalens utløp uten å reforhandle.
Eksklusivitetsklausuler er et annet kritisk punkt. Typisk vil et smykkehus ønske at ambassadøren ikke promoterer konkurrerende produkter under avtaleperioden. Men hva med etter avtalens slutt? En bredere konkurranseklausul som gjelder i to år etter oppsigelse kan effektivt stenge en ung profil ute fra en hel bransje. Norsk avtalelov § 38 gir domstolene adgang til å sette til side urimelig inngripende konkurranseklausuler, men det krever rettsprosess – og det er kostbart.
Vederlag og royalties: slik kan inntektsstrømmene se ut
Et aspekt som ofte overses av unge profiler er vederlagsstrukturen i koleksjonsavtaler. Det finnes i praksis tre modeller:
En flat honorarmodell betyr at profilen mottar et engangsbeløp for sin medvirkning – typisk mellom 200 000 og 500 000 kroner for en profil med Haugseng Johansens rekkevidde – uavhengig av faktisk salg. Enkelt og forutsigbart, men profilen tar ingen del av oppsiden dersom koleksjonen blir en suksess.
En royaltybasert modell betyr at profilen mottar en prosentandel av nettoomsetningen – vanligvis mellom 5 og 15 prosent. For en koleksjon som selger for 10 millioner kroner, gir 10 prosent royalty én million. Men dersom smykkehuset har store fradrag (frakt, returer, markedsføring) i beregningsgrunnlaget, kan reelt utfall bli langt lavere.
En hybridmodell kombinerer et lavere grunnhonorar med royaltyandel fra en viss omsetningsterskel. Dette er ifølge norske forretningsadvokater den vanligste modellen i norske merkesamarbeider av denne typen. Poenget er at ordlyden i royaltyklausulen – nøyaktig hva som er beregningsgrunnlaget, hva slags salgsrapporter profilen har rett til å kreve, og hva fristen for revisjonsinnsynsrett er – kan bety titusener av kroner i forskjell over avtaleperioden.
Konkret tilfelle: hva skjer om kontrakten er mangelfull?
Ta følgende scenario: Isabel Haugseng Johansen signerer en to-årig merkesamarbeidsavtale der det heter at «alle kreative bidrag knyttet til samarbeidet overdras i sin helhet til Juvelér Langaard», og der royalty beregnes av «nettoomsetning etter fradrag for markedsføringskostnader».
Etter 18 måneder ønsker hun å lansere en parallell koleksjon med et internasjonalt smykkehus, basert på det samme formspråket hun har utviklet gjennom Langaard-samarbeidet. Langaard hevder da at formspråket er en del av det de har kjøpt rettighetene til. Samtidig viser det seg at «markedsføringsfradraget» i royaltyberegningen utgjorde 35 prosent av bruttoomsetningen – noe som reduserte royaltypotten fra 1,2 millioner til 780 000 kroner.
Begge spørsmålene krever juridisk bistand for å løse. En midlertidig forføyning for å stanse den parallelle koleksjonslansering koster typisk 150 000–300 000 kroner å behandle i retten. En revisjonstvistesak om royaltyberegning kan løpe i opptil to år. Den samlede juridiske regningen kan overstige verdien av hele det opprinnelige samarbeidet.
Dette er ikke et hypotetisk problem. Ifølge Nettavisen har Haugseng Johansen og Langaard brukt tid på å ferdigstille designprosessen – noe som indikerer at profilen faktisk bidrar kreativt. Det betyr at immaterielle rettigheter er reelle, og at kontraktens ordlyd betyr noe.
Forbrukertilsynets krav: bøter på opptil 500 000 kroner
Et annet juridisk lag i merkesamarbeid er markedsføringsloven og Forbrukertilsynets krav til reklamemerking. Ifølge Forbrukertilsynet er norsk regulering blant de strengeste i Europa: alle innlegg der en profil mottar betaling – enten i penger, produkter eller tjenester – skal merkes tydelig med «Reklame» eller «Annonse» øverst i posten.
Det holder ikke med «i samarbeid med Langaard» eller «sp» for sponset. Forbrukertilsynet gjennomførte høsten 2025 en kontroll av 28 influencere og fant at posts om egne produktlinjer var en særlig gråsone: mange profiler anså innlegg om sin egen koleksjon som personlig innhold, ikke reklame – og unnlot å merke. Det er feil. Så lenge den underliggende avtalen har et kommersielt formål, er merking obligatorisk, også for din egen koleksjon.
Bøtene er betydelige. I 2026 har Forbrukertilsynet varslet bøter på opp til 500 000 kroner for gjentatte brudd. Som det fremgikk av saken mot Sara Emilie Tandberg, der tilsynets praksis ble grundig gjennomgått, er én bot raskt en vesentlig andel av et helårlig samarbeidshonorar. Kontrakten bør eksplisitt angi hvem som har ansvar for korrekt merking – og at brudd ikke medfører erstatningsansvar overfor avtalemotparten.
Fire juridiske punkter enhver influencer bør sjekke
En advokat med erfaring i kommersielle kontrakter vil typisk anbefale at disse fire punktene klargjøres eksplisitt før signering:
1. Immaterielle rettigheter: Overdras konkrete verk, eller overdras style og estetikk? Spesifiser at overdragelsen kun gjelder navngitte, konkrete design – ikke fremtidige ideer eller generelt formspråk.
2. Eksklusivitet og varighet: Hva er forbudt, og i hvilken tidsperiode? En konkurranseklausul etter avtaleperioden bør maksimalt vare 6–12 måneder og skal kompenseres særskilt for å stå seg etter norsk rett.
3. Royalty og innsyn: Hva er beregningsgrunnlaget? Profilen bør ha kontraktsbasert rett til å kreve revisjonsinnsynsrett – rett til å kontrollere smykkehusets salgsrapporter – minst én gang per år.
4. Reklamemerking og ansvar: Hvem har det juridiske ansvaret for korrekt Forbrukertilsynet-merking? Angi tydelig at profilen er ansvarlig for egne innlegg, og inkluder en skadesløsholdelsesklausul som beskytter mot bøter som skyldes feil fra motparten.
Disse spørsmålene gjelder ikke bare storkjendiser. De gjelder enhver influencer med 10 000 følgere som signerer et merkesamarbeid – enten det er med en liten smykkedesigner i Stavanger eller et etablert smykkehus på Karl Johan. Som Johannes Thingnes Bøs avtale med Magnor Glassverk viste, er juridisk gjennomgang av kontrakten grunnleggende beskyttelse – ikke et luksusgode.
Hva bør du gjøre?
Dersom du er en innholdsskaper, profil eller privatperson som planlegger et merkesamarbeid – enten det er en koleksjon, en ambassadørrolle eller en produktlansering – er det klokt å få en advokat med kompetanse innen immateriell rett og kommersielle kontrakter til å gjennomgå avtalen før signering.
En times juridisk gjennomgang av et standardavtaleformat koster typisk mellom 1 500 og 3 000 kroner hos norske advokatfirmaer. Det er en lav investering sammenlignet med å havne i en tvist om designrettigheter eller å motta en bot på 500 000 kroner fra Forbrukertilsynet for mangelfull reklamemerking.
Merk: Denne artikkelen er ment som generell informasjon og utgjør ikke juridisk rådgivning. For vurdering av din konkrete situasjon anbefales det å kontakte en kvalifisert advokat.
Ønsker du å snakke med en advokat om merkesamarbeidsavtaler, immaterielle rettigheter eller Forbrukertilsynets krav? Finn din ekspert på ExpertZoom.
